|
|
Småstykker
Ny gåseart for Norge på Svalbard i juni 2004
Av , og | 30. desember 2004
2. juni 2004 oppdaget og fotograferte Christiaane Hübner en liten kanadagås sammen med hvitkinngjess i Vårsolbukta på Svalbard. En liten kanadagås ble observert på samme lokalitet på Svalbard på samme dato også i 2003. Fugler.no har fått fotografens tillatelse til å publisere bildene av det som bør vise seg å bli en ny art i kategori A i Norge. Basert på fuglens beskjedne størrelse, kompakte kroppsform med kort hals og et lite trekantet nebb var vi rimelig sikre på at den var en god kandidat for underarten hutchinsii, noe vi fikk bekreftet fra Jimmy Steele i den britiske sjeldenhetskomiteen BBRC. Størrelse omtrent som hvitkinngås, med kort hals og lite hode, brystet som den lyseste delen av kroppen med unntak av undergumpområdet, smal hvit halsring og udelt strupe/kinnflekk er alle karakterer som passer denne underarten og utelukker de andre formene (J. Steele i brev).
Taksonomisk status
Kanadagåsa var inntil nylig betraktet som en variabel art med inntil 11 distinkte underarter i Nord-Amerika. Taksonomien har vært sterkt omdiskutert, og man har lenge vært klar over at de mindre tundrahekkende underartene skiller seg fra de større mer sørlige formene. Nylig har DNA-studier bekreftet de forskjellene som man fra før av var klar over (størrelse, fargefordeling, lyd, habitat- og adferdsmessige forskjeller) og AOU’s ”Committee on Classification and Nomenclature” har i sin siste rapport splittet kanadagåsa i to arter (AOU 2004). Underarten hutchinsii utgjør nå arten Cackling Goose Branta hutchinsii (Richardson, 1832) sammen med underartene asiatica, leucopareia, taverneri og minima. De større underartene, som i utgangspunktet hadde en mer sørlig utbredelse, er samlet i arten Canada Goose Branta canadensis (L.) og inkluderer underartene canadensis, interior, maxima, moffitti, parvipes, fulva og occidentalis. Mest relevant for norske forhold, og kanskje noe overraskende, er at parvipes, som tradisjonelt har vært betraktet som en ”Lesser Canada Goose”, er gruppert blant de større underartene. Denne kan imidlertid være svært vanskelig å skille fra mindre individer av interior, den eneste spontane representanten som hittil er godkjent fra Norge ved Kvassheim, Hå, Rogaland 11.-12.10. 2001 (Solbakken et al. 2003). Siden AERC’s taksonomiske subkomité TAC foreløpig ikke har noe formelt standpunkt til systematikken rundt kanadagjess, vil AOU’s bestemmelser være retningsgivende også for den norske listen i dette tilfellet, jfr. NSKFs retningslinjer.
"Cackling Goose" Branta hutchinsii i Vårsolbukta, Spitsbergen, Svalbard 2. juni 2004. Funnet er det første i Norge av denne arten, som foreløpig ikke har fått noe offisielt norsk navn. Foto © Christiaane Hübner |
Kategorispørsmålet
En rekke av kanadagåspopulasjonene har ekspandert kraftig de siste tiårene, og både interior, parvipes og hutchinsii er påvist hekkende på Vest-Grønland (Lyngs 2003). Hutchinsii hekker ellers i arktisk Kanada, bl.a på Melville Peninsula, Southampton-, Ellesmere- og Baffin Islands. Vinterkvarteret ligger i Texas og Mexico (Madge & Burn 1988). Denne underarten er langdistansetrekker og vil lett kunne ende opp på Svalbard dersom den overskyter hekkeområdene i arktisk Kanada eller på Grønland. Hutchinsii er også ansett som den vanligste av de spontant forekommende ”kanadagjessene” i Storbritannia (Batty et al. 2003), og forekommer langt oftere sammen med hvitkinngjess enn sammen med andre gåsearter (Batty et al. 2001). Minst en hutchinsii har holdt seg sammen med Svalbardgjessene ved Solway Firth de siste vintrene, og det er ikke usannsynlig at det er den samme fuglen som nå er observert på Svalbard. Dessverre er det ikke mulig å finne en offisiell status over de sjeldne formene av kanadagjess i Storbritannia, siden de ikke behandles av BBRC. Dette er en holdning vi har problemer med å se logikken i, all den tid BBRC behandler funn av ringgås av underarten nigricans som er langt mer vanlig. Uansett, lokaliteten, arten den assosierte med og funnomstendighetene peker alle mot at fuglen bør betraktes som spontan og plasseres i kategori A.
En stor takk til Christiaane Hübner for at vi fikk publisere bildene. Georg Bangjord i LRSK Svalbard takkes også for verdifull informasjon.
Referanser
American Ornithologists’ Union 2004. Forty-fifth supplement to the American Ornithologists’ Union check-list of North American birds. Auk 121: 985-995.
Batty, C., Hackett, P. & Lowe, T. 2001. Vagrant Canada Geese in Britain: autumn 2001. Birding World 14 (12): 515-519.
Batty, C., Lowe, T. & Millington, R. 2003. Branta goose gallery: winter 2002/2003. Birding World 16 (3): 108-113.
Lyngs. P. 2003. Migration and winter ranges of birds in Greenland. DOFT 97: 1-167.
Madge, S. & Burn, H. 1988. Wildfowl. Helm.
Solbakken, K.Aa., Gullberg, A. & Mjøs, A.T. 2003. Sjeldne fugler i Norge i 2001. Ornis Norvegica 26: 4-47.
"Cackling Goose" Branta hutchinsii i Vårsolbukta, Spitsbergen, Svalbard 2. juni 2004. Trolig samme fugl ble sett på den samme lokaliteten på samme dato også i 2003. Mon tro om den dukker opp også neste år? Foto © Christiaane Hübner |
|
|
|